Bonjour, Mademoiselle!

Når jeg har tatt t-banen i det siste har jeg begynt å bli oppmerksom på stemmen til t-banesjåføren når han eller hun utroper neste stasjon eller "dørene lukkes". Den kan nemlig være ganske spesiell. Da jeg tok banen for noen dager siden, måtte jeg trekke på smilebåndet. Denne stemmen var veldig lys og pipete, og svært lystig. Flere på t-banen begynnte å le. Igår kveld da jeg skulle møte Sara, var stemmen mørk, buldrete og nesten litt skummel. Da hjalp det ikke mye at det var helt mørkt utenfor, og at t-banevognen nesten var tom.
En annen ting jeg har tenkt på er, hvorfor er vi nordmenn så lite i møtekommende mot hverandre? Hvis man kommer inn i en butikk i Frankrike blir man hilset med et smil og "Bonjour, Madam. Ca va?". Slik er det i Italia også, og mange andre Sør Europeiske land. Her i Norge er vi heldige om vi får et "Hei". Derfor lyser dagen opp med slike mennesker som smiler til deg eller folk i butikker som slår av en lystig prat. Det er så utrolig mye hyggeligere! Og det skal ikke så mye til.